Et Europa i ruiner

Oppgave 1: Du er en håndverker i Roma. Du var aldri rik, men ditt arbeid var respektert. Byen er delvis i ruiner, og lovløsheten råder.

År 477 e. Kr

Kjære dagbok.
Jeg sitter her alene i mørket og grubler. Jeg får ikke sove. Derfor har jeg bestemt med for å skrive til deg, slik at jeg kanskje får lettet hjertet mitt nok til å få et par timers søvn. Jeg sitter med så mange bekymringer. Tanker virvler rundt i hodet mitt. Tanker rundt alt som skjer, som kommer til å skje og som har skjedd gir meg ikke den roen en mann på min alder trenger. Ikke bare nok med at jeg må brødfø min familie, men jeg tenker også på meg selv og mine ønsker for fremtiden. Alt hadde vært som det skulle

Mitt arbeid ble respektert. Jeg var en arbeider med kontakter. En mann med en god patron i vårt velfungerende bånd. Jeg eide stolthet. Stolthet over det jeg gjorde, og stolthet over det jeg mestret. Når jeg ser tilbake på denne tiden blir jeg trist. Jeg angrer på at jeg ikke planla bedre. Nå er situasjonen endret. Min stolthet er blitt erstattet med missmod og urolighet. Hvem vet hva tiden vil bringe? Min patron har for lengst tatt bena fatt og reist til et annet sted der det mest sannsynligvis finnes ro. Ro er noe jeg mangler så sårt. Det å kunne ha oppdrag hver eneste dag, hilse på mine tidligere kunder på gaten og få beskyttelse fra min patron. Dette ga meg fred til å konsentrere meg om mitt arbeid.

Det er et år siden vår siste keiser ble avsatt. Da ble kaoset utløst. Presset fra germanerne ble større og sterkere. Jeg skulle ønske alle kunne ha hatt sitt land, sin kultur og sine tradisjoner uten å ødelegge andres. Germanerne hadde lenge blitt truet av de forferdelige hunerne, så det kom vel ikke som noen stor overraskelse at de omsider strømmet inn over våre grenser.

Som min far sa: "Du er din fars sønn, og en arbeiders sønn. Følelsen av bearbeidet tre vil alltid sitte dine fingre nærmest. Dog du kanskje vil møte motstand vil du alltid tilhøre skapernes del av dette samfunn." Kanskje dette er sant? Roma er i forfallelse. Jeg får ikke betalt for mitt arbeid i den stor grad jeg burde. Jeg må takke meg med den belønningen jeg får, selv om det ikke er stort. Jeg må innrømme, kjære dagbok, at tanken på et nytt arbeidsfelt har streifet meg. Men fars ord sitter igjen som et ekko. Det er dette jeg skal gjøre, det er dette som er meningen med mitt liv. Nå får jeg bare gjøre det beste ut av det, og prøve å gjenreise Roma i den grad det går ann.

År 487 e. Kr

Kjære dagbok.
Det er 10 år siden jeg skrev om germanernes press, vår siste keisers avgang og min situasjon. Jeg må få sagt at situasjonen er endret - til det bedre. Men ikke mye. Det er fortsatt lav lønn for arbeidet vi håndtverkere gjør, men nok til å overleve. Det er derimot blitt enklere å få arbeid. Alle ønsker at Roma skal bli den samme gamle byen med den fantastiske atmosfæren som den en gang var. Vi er ikke i nærheten, men nærmer oss sakte men sikkert. Jeg er så glad jeg fulgte min fars råd. Han vet hva som er best for meg. Jeg må med sorg meddele at han nå er gått bort, og jeg er blitt familiens pater familias. Dette gir meg makt jeg før ikke hadde. Hvis jeg tenker tilbake 20 år er mye forandret. Og det vil fortsette å forandre seg. Forhåpentligvis til det bedre.