Føydale rikerPerioden før høymiddelalderen, den tidlige middelalder, var en mørk periode. Høymiddelaldreren blir sett på som en lysere periode i vår historie. Rikene ble stabilisert, og byene og kirken fikk større makt. Folketallet økte, og man skulle tro at befolkningen fikk det bedre. Men siden befolkningen økte ble det også mer press på ressursene. Dette fikk bøndene og arbeiderene erfare.
Etter den tidlige middelalder hadde man et føydalsamfunn: kongen tok inn all jord, gav til jordeiere som igjen gav ut jord til de som utgjorde tjeneste til kongen. Til gjengjeld fikk de beskyttelse. De som fikk jord ble kalt vasaller.
Ville denne styreformen dø ut? Eller ville den fortsatt være aktuell i de forskjellige rikene?
Det var tre store riker som betydde mye for Europas tilblivelse, og som boka har konsentrert seg om:
- Det tysk-romerske riket.
- Det franske riket .
- Det engelske riket.
I 962 ble kong Otto utropt til keiser etter å ha slått tilbake angrepene fra vikingene fra nord og madjarene i sør, som leder for den østlige delen av det gamle karolingerriket. Det tysk-romerske riket var oppstått- "Det renoverte romerske imperium" som det også ble kalt. Men det var ikke lett å opparbeide et stabilt herredømme. I et føydalt samfunn hadde keiserene forholdsvis liten samfunnsmakt. Kirken fikk len fra keiseren, det var en like god løsning å gi jord til kirken som til stormenn. Det var to grunner til dette. For det første praktiserte kirken sølibat. Det vil si at når innehaveren døde så kunne lenet bli tatt tilbake uten at det ble arvelig. For det andre utgjorde ikke kirken noen militær trussel mot kirken, slik at lensinnehaveren ble ikke for sterk og utgjorde ikke noe fare for å utfordre kongen. Slik ble kirken en betydelig godseier.
Etter hvert ville kirken ha mer makt. De geistlige( kirkens menn) mente de hadde full rett til å utnevne sine prester. Mot slutten av 1000-tallet møtte keiser Henrik 4. mye motstand fra tyske stormenn, og mot seg hadde han pave Gregor 7. som var villig til å kjempe for kirkens frihet. Dette ledet til "Investiturstriden" mellom paven og keiseren. Investitur betyr innsetting, og handlet om hvorvidt det var keiseren eller paven som skulle innsette biskoper. Pave Gregor 7. gav seg ikke, og i 1076 sendte han ut en bulle, (en rund plate av metall) der det sto at kirken hadde makt til å ansette biskpoer. Keiser Henrik 4. insisterte videre på at det var han som hadde rett til å innsette biskoper. Paven reagerte med å utelukke keiseren fra kirken i 1076. Tre dager sto han barføtt i snøen utenfor pavens tilholdssted før han fikk tilgivelse.
Striden mellom paven og keiseren endte i 1122, da resultatet ble en seier for paven og retten til å velge biskoper. Men keiseren fikk rett til å være tilstede ved bispevalget, og bestemme om de geistlige var uenige ved valget. Dette gav fortsatt keiseren en innflytelse over bispevalgene.
I det franske riket vokste det fram en sterk kongemakt, og Kapetingerne het den nye kongeslekten. Men kongetittelen var nesten uten praktisk betydning, og det var hertuger, grever, borgherrer og andre storfolk som styrte Frankerriket. Kongene selv kontrollerte knapt Paris og omegn, der de bygde ut en fastere kontroll.
De franske kongene hadde til nå hatt forholdsvis liten makt i sitt eget rike, men dette skulle til å snu. De kontrollerte alle de lokale stormennene, brukte føydalsherrens kontroll over godset som en modell når de skulle styre riket, og de hadde i tillegg en usedvanlig lang arverekke og lange liv.(4 konger fra år 1060-1223). Dette sikret riket en usedvanlig stabilitet. Kongene levde ikke bare lenge, men de levde også dyktige. I 1214 vant Kong Filip August en avgjørende seier over den tysk-romerske keiseren og den engelske kongen. Den franske kongen var blitt den sterkeste fyrsten i det franske området.
Sør-Frankrike var uavhengig og hadde en blomstrende ridderkultur. Filip August ville gjøre framstøt mot denne delen av Frankrike, og satte dermed i gang en forfølgelse av katarer- kristne som mente at verden var ond og trodde på reinkarnasjon. Dette virket, og franskekongen kunne underlegge seg regionen. I 1300 var Frankrike det sterkeste riket i Europa. KOng Filip 4. tok paven til fange. Til forskjell fra de tysk-romerske keiserne lyktes han. Dette førte til at pavene ble helt avhengige av den franske kongene, og kirken ble utbygd.
Anglere og saksere hadde hjemsøkt de britiske øyene under folkevandringene. Angelsakserne etablerte et sterkt kongedømme i England . Men de fikk problemer da vikingene begynte å herje på 800-tallet, men de ble drevet gradvis tilbake av engelskmennene. I 1066 døde d
en engelske kongen barnløs, og det oppstod en strid om tronen. Etter flere hundre års trusler fra vikingene, måtte landet omsider gå tapt for en utenlands erobrer, den normanniske hertugen Vilhelm. Kjent som Vilhelm Erobreren. Da han hadde erobret England , inndro han alt i land, for så å gi det ut som len. Man fikk len mot å avlegge sin troskapsed til kongen. Dette dannet et føydalt grunnlag. Som hertug av Normandie var de engelske kongene franskekongenes vasaller, derfor hadde England nå også fått områder i Frankrike. Kong Henrik 2. sikret seg store deler av Sør-Frankrike gjennom sitt giftemål med Eleanore av Akvitania, men dette gikk nesten tapt da kong Johan led nederlag mot den franske kongen Filip August.
Stormennene var meget viktige støttespillere for kongen, det var vanlig å spørre dem om råd før en beslutning skulle tas. Dette gav stormennene mer makt, og kongene mindre. Kongen ble presset av stormennene i 1214 til å skrive under på dokumentet Magna Charta. Der stod det blant annet at kongen måtte innhente Perlamentets godkjennelse i en rekke saker.
Presten, ridderen og bonden var viktige brikker i føydalsamfunnet.
- Føydale kongeriker - en motsigelse?
Nå har vi sett litt på hvordan det ble skapt føydale riker i middelalderen. De franske og engelske forsøkene var mer vellykket enn de karolingiske og tysk-romerske forsøkene. Grunnen til dette kan være at de franske og engelske kongene hadde mer begrensede mål, enn keiserne som ville gjenskape Romerriket. Fellestegn var keisertittelen og rikenes enorme størrelse. Keisernes ambisjoner kolliderte med kirkenes ønske om herredømme på det ånderlige området. De kampetingiske kongene utvidet sitt kjerneområde litt etter litt, og de normanniske kongene erobret England og innførte føydalismen i ett slag. Likheten mellom disse to er at de var mer beskjedne og la større vekt på å styrke kontrollen over de områdene de hadde, fremfor store erobringer. De hadde også mer kontroll over vasallene, som førte til at de kunne føre til krig utenlands og slå ned opprør innenlands.
Krig og kjærlighet var viktig for den politiske utviklingen. Store deler av Sør-Frankrike ble engelsk gjennom ekteskapet mellom Henrik 2. og Eleanore av Akvitania. Store områder kunne skifte overhode spm følge av kongelige giftemål og utfallet av militære slag. Men dette viser hvor lite det egentlig betydde hvem som var konge over området. Betydde det egentlig noe om bonden på landsbygda om det var Filip August eller Johan som var konge?
Kongene hadde altså begrenset med makt i høymiddelalderen. De hadde ikke høye inntekter, ut over deres eget krongods, og de måtte behandle sine vasaller med omhu for ikke å risikere at de gjorde opprør. Kongen var på reisefot, for å kontrollere vasallene og fordi avgiftene for det meste ble betalt i naturalia. Men viktigst av alt, føydalsamfunnet var lokalt, og kongen, kesere og vasaller var bare en liten del av samfunnet.
Føydale riker
en engelske kongen barnløs, og det oppstod en strid om tronen. Etter flere hundre års trusler fra vikingene, måtte landet omsider gå tapt for en utenlands erobrer, den normanniske hertugen Vilhelm. Kjent som Vilhelm Erobreren. Da han hadde erobret England , inndro han alt i land, for så å gi det ut som len. Man fikk len mot å avlegge sin troskapsed til kongen. Dette dannet et føydalt grunnlag. 
